PDE Build har alltid brukt funksjoner som en slags grupperingsmekanisme som spesifiserer nøyaktig hva som skal bygges. I p2 har denne tanken om en funksjon som en gruppe blitt utvidet, og dette har ført til at mer enn én enkelt installerbar enhet (IU) blir generert per funksjon.
Fra et byggeperspektiv, leverer en funksjon tre ting:Når du bruker metadatageneratoren som ble introdusert i 3.4, ender vi opp med følgende funksjonsstruktur "org.example.platform":
| org.example.platform.feature.group | Dette er funksjonens øverste grupperings-IU, og den vil ha kravene til alle funksjonene og plugin-modulene som ble inkludert og påkrevd av feature.xml. Den inneholder også et krav om den nestede org.example.platform.feature.jar | ||
| |||
|---|---|---|---|
Merk deg at denne IU-strukturen ikke inkluderer noe for rotfilene som leveres av funksjonen. I stedet vil en bygging som bruker de genererte metadataene plassere alle rotfilene i en enkelt IU og artefakt.
p2-publisereren er ny i 3.5. Hvis vi bruker oppgaven eclipse.gatherFeature i PDE Build til å publisere funksjoen fra kilden, får vi i stedet rotfil-IUer som tilsvarer funksjonen som leverte dem. I dette tilfellet, ender vi opp med følgende metadata:
| org.example.platform.feature.group | Funksjonens øverste grupperingsnivå med IUer | ||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
Hvis du bruker den nye p2-publisereren i stedet for den gamle metadatageneratoren, vil du har mye større kontroll over hvordan rotfiler leveres til produkter.